Hopp til hovedinnhold
Hopp til søkeboks
Hopp over båndkommandoer
Logg på

Avgiftsberegning

Espen Kraft Endret:23.12.2015 06:50
linje_bla
Hovedregelen om arbeidsgiveravgift står i lov om folketrygd av 28. februar 1997 nr. 19 (folketrygloven) § 23-2. Reglene om hvordan avgiften skal beregnes er gitt i stortingsvedtak av 26. november 2009 nr. 11495 om fastsetting  av avgifter mv. til folketrygden for 2010 (heretter: avgiftsvedtaket). Se også SKD-melding nr. 2/10 om arbeidsgiveravgift til folketrygden for 2010.
Arbeidsgiveravgiften er regionalt differensiert, som et distriktspolitisk virkemiddel, og avgiftssatser og soner fastsettes hvert år av Stortinget. Kommunenummer og soneinndeling for 2010
Det er  virksomhetens lokalisering som avgjør hvilken sone som skal benyttes. Soneplasseringen for juridiske enheter, og eventuelle underenheter, er knyttet opp mot den registrerte forretningsadressen i Enhetsregisteret. Det er likevel gjort unntak fra denne regelen for visse tilfeller av såkalt ambulerende virksomhet, herunder transport­virksomhet og bygg- og anleggsvirksomhet, se nedenfor.
Ved fribeløpsordninger gis det kun ett fribeløp per foretak. Med foretak menes juridisk enhet etter enhetsregisterloven. Det avgrenses mot underenheter innenfor en juridisk enhet.
 
Nytt for 2010:
  • Det er i avgiftsvedtaket for 2010 foretatt en omstrukturering av vedtakets oppbygging. Dette er gjort for å gjøre vedtaket mer oversiktlig og reglene lettere tilgjengelig.
  • Arbeidsutleie har frem til nå ikke været omfattet av unntaket for ambulerende virksomheter mht soneplassering for avgiftsberegningen. I avgiftsvedtaket for 2010 er unntaket for soneplassering for ambulerende virksomheter gitt tilsvarende anvendelse for arbeidsutleie. Dette innebærer at virksomheter som driver med arbeidsutleie ved avgiftsberegningen skal legge til grunn avgiftssatsen i sonen hvor arbeidet er utført når arbeidstakeren har utført hoveddelen av sitt arbeid i en annen sone enn der virksomheten er registrert.
  • Det er ellers ikke gjort betydelige endringer i reglene om beregning av arbeidsgiveravgift fra 2009 til 2010.
Generelle næringer - hovedregelen (AA)
 
Sone
Sats 2010
I  
14,1 %
Ia
10,6 % (14,1 % etter at fribeløpet er brukt opp)
II
10,6 %
III
6,4 %
IV
5,1 %
IVa
7,9 %
V
0,0 %
 
Disse ordinære avgiftssatsene gjelder for de næringene som ikke er omfattet av noen av særreglene nedenfor.

For virksomheter som er omfattet av de ordinære reglene, gjelder det en fribeløpsordning for foretak som er registrert i sone Ia. Fribeløpet er kr 530 000 per foretak (juridisk enhet). Se særregel for virksomhet som driver veitransport nedenfor.

Fribeløpsordningen innebærer at foretak som følger de ordinære reglene betaler avgift etter en sats på 10,6 % i sone Ia inntil den fordelen dette medfører utgjør kr 530 000 – det vil si inntil differansen mellom avgift beregnet etter høyeste sats (14,1 %), og avgift beregnet etter lav sats (10,6 %), overstiger kr 530 000.

Når fribeløpet er brukt opp må foretaket benytte en sats på 14,1 %.
 
Statsforvaltingen og helseforetakene (BB)
 
Sone
Sats 2010
I  
14,1 %
Ia
14,1 %
II
10,6 %
III
6,4 %
IV
5,1 %
IVa
7,9 %
V
0,0 %
 
Statsforvaltningen og helseforetakene skal anvende ordinære differensierte satser. Det gjelder imidlertid ikke noe fribeløp for disse i sone Ia, og de må dermed benytte satsen 14,1 % på hele avgiftsgrunnlaget i denne sonen.

Hva som menes med statsforvaltningen og hva som omfattes av begrepet helseforetak, fremgår av SKD-melding nr. 2/10 punkt 2.5.
 
Veitransport (GG)
 
Sone
Sats 2010
I  
14,1 %
Ia
10,6 % (14,1 % etter at fribeløpet er brukt opp)
II
10,6 %
III
6,4 %
IV
5,1 %
IVa
7,9 %
V
0,0 %
 
Det skal anvendes ordinære differensierte satser for virksomheter som driver veitransport. For foretak som er registrert i sone Ia er fribeløpet imidlertid lavere enn for de generelle næringene. Fribeløpet er kr 265 000 per foretak (juridisk enhet).

Fribeløpsordningen innebærer at foretak som driver veitransport betaler avgift etter en sats på 10,6 % i sone Ia inntil den fordelen dette medfører utgjør kr 530 000 – det vil si inntil differansen mellom avgift beregnet etter høyeste sats (14,1 %), og avgift beregnet etter lav sats (10,6 %), overstiger kr 265 000.

Når fribeløpet er brukt opp må foretaket benytte en sats på 14,1 %.

Som veitransport anses ifølge avgiftsvedtaket § 3 annet strekpunkt tredje punktum og Standard for næringsgruppering:
  • Rutebiltransport i by- og forstadsområde (kode 49.311) 
  • Drosjebiltransport, herunder utleie av privatbiler med sjåfør (kode 49.32) 
  • Rutebiltransport utenfor by- og forstadsområde (kode 49.391) 
  • Turbiltransport, sightseeingturer med buss, samt ikke-motorisert persontransport (kode 49.392) 
  • Godstransport på vei, herunder utleie av lastebiler med fører (kode 49.41)
  • Flyttetransport (kode 49.42)
Følgende anses ikke som veitransport:
  • Ambulansetransport (kode 86.907) 
  • Drift av taxisentraler og annen formidling av persontransport (kode 52.214) 
  • Utleie og leasing av biler og andre lette motorvogner (kode 77.11) 
  • Drift av gods- og transportsentraler, herunder formidling av transportoppdrag (kode 52.211) 
  • Lasting og lossing (kode 52.24) 
  • Reisebyråvirksomhet (kode 79.11) 
  • Utleie og leasing av lastebiler (kode 77.12) 
  • Innsamling av ikke farlig avfall (kode 38.110, tidligere renovasjonskjøring (kode 90.00)) 
  • Landsdekkende posttjenester (kode 53.10) 
  • Andre post- og budtjenester (kode 53.20)
Foretak som omfattes av bestemmelsen om veitransport, kan også drive med annen type virksomhet. Det kan for eksempel forekomme kombinasjoner bestående av veitransport som omfattes av unntaket i § 3 annet strekpunkt tredje punktum, og virksomhet som omfattes av de ordinære reglene, for eksempel annen type transport. Slike selskaper får kun beregne ett fribeløp på kr 265 000, uansett om det er regnskapsmessig skille mellom de to ulike typene virksomhet.
 
Produksjon av visse stålprodukter og skipsbygging (CC)
 
Sone
Sats 2010
I  
14,1 % (14,1 % etter at fribeløpet er brukt opp)
Ia
10,6 % (14,1 % etter at fribeløpet er brukt opp)
II
10,6 % (14,1 % etter at fribeløpet er brukt opp)
III
6,4 % (14,1 % etter at fribeløpet er brukt opp)
IV
5,1 % (14,1 % etter at fribeløpet er brukt opp)
IVa
7,9 % (14,1 % etter at fribeløpet er brukt opp)
V
0,0 % (14,1 % etter at fribeløpet er brukt opp)
 
Foretak som driver virksomhet innen disse næringene skal alltid beregne arbeidsgiveravgift etter høyeste sats, 14,1 %, uavhengig av virksomhetens plassering, jf. avgiftsvedtaket § 4 første ledd.

De har likevel anledning til å benytte de differensierte satsene innenfor et fribeløp på kr 530 000. Det vil si at de differensierte satsene (i sone Ia - V) kan benyttes inntil differansen mellom avgift beregnet med disse satsene og avgift beregnet etter høyeste sats (14,1 %) overstiger dette beløpet.

Bestemmelsen omfatter følgende næringer:
  • foretak som er beskjeftiget i produksjon av stålproduktene opplistet i Annex I til kapittel 25B om regionalstøtte i ESAs retningslinjer for statsstøtte, og 
  • foretak som bygger eller reparerer selvdrevet, sjøgående kommersielt fartøy.
Med selvdrevet, sjøgående fartøy menes fartøy som ved egen motor og eget styringssystem er fullt ut navigerbart på åpent hav.

Vilkåret om ”kommersielt fartøy” innebærer en avgrensning mot bygging og reparasjon av krigsskip og andre fartøy utelukkende for militære formål, forutsatt at dette ikke er skjulte tiltak til fordel for kommersiell skipsbyggingsindustri. Foretak som bygger eller reparerer krigsskip, vil således kunne anvende hovedregelen om differensiert arbeidsgiveravgift.
Følgende fartøy omfattes av særregelen:
  • fartøy på minst 100 BRT for transport av passasjerer eller gods 
  • fartøy på minst 100 BRT til særlige formål (for eksempel mudringsfartøyer og isbrytere) 
  • slepebåt på minst 365 kW 
  • flytende og flyttbare uferdige skrog av ovennevnte fartøyer.
Også vesentlig ombygging av slike fartøyer er omfattet, men fartøyet må i disse tilfellene være på minst 1000 brutto registertonn (BRT). Med ”vesentlig ombygging” menes betydelige endringer av lastearrangementet, skroget, framdriftsmaskineriet eller bekvemmeligheten for passasjerene.
Fiskefartøy er ikke omfattet av bestemmelsen.
 
Landbruk og fiske etc. (DD)
 
Sone
Sats 2010
I  
14,1 %
Ia
10,6 %
II
10,6 %
III
6,4 %
IV
5,1 %
IVa
7,9 %
V
0,0 %
 
Enkelte typer næringer innenfor landbruk, fiskeri etc. faller utenfor EØS-avtalen, jf. avtalens art. 8, og har beholdt ordningen med differensiert avgift fullt ut.
Satsene skiller seg fra de ordinære satsene (se ”Generelle næringer”) kun i sonene Ia og IVa. I de øvrige sonene er satsene sammenfallende. I sone Ia kan slike foretak beregne avgift med en sats på 10,6 % på samtlige lønnskostnader, altså ikke bare innenfor et fribeløp. I sone IVa er satsen 5,1 %, der den etter de ordinære satsene er 7,9 %.
Hvilke næringer dette gjelder er angitt med enkelte bestemte næringskoder i avgiftsvedtaket § 5:
 
01.1-01.3 Dyrking av ettårige vekster, flerårige vekster og planteformering
01.4 Husdyrhold
01.5 Kombinert husdyrhold og planteproduksjon
01.6 Tjenester tilknyttet jordbruk og etterbehandling av vekster etter innhøsting
01.7 Jakt, viltstell og tjenster tilknyttet jakt og viltstell
02.01-02.3 Skogskjøtsel og andre skogbruksaktiviteter, avvirkning og innsamling av viltvoksende produkter av annet enn tre og del av 16.10 (prodkusjon av pæler)
02.40 Tjenester tilknyttet skogbruk (med unntak av tømmermåling)
03.11-03.12 Hav- og kystfiske og fangst og ferskvannsfiske
03.21-03.22 Hav- og kystbasert akvakultur og ferskvannsbasert akvakultur
10.20 Bearbeiding og konservering av fisk, skalldyr og bløtdyr
10.3 Bearbeiding og konservering av frukt og grønnsaker
10.4 Produksjon av vegetabilske og animalske oljer og fettstoffer
10.5 Produksjon av meierivarer og iskrem
10.6 Produksjon av kornvarer, stivelse og stivelsesprodukter, samt del av 10.89 (produksjon av kunstig honning og karamell)
10.85 Produksjon av ferdigmat
10.9 Produksjon av fôrvarer
46.2 Engroshandel med jordbruksråvarer og levende dyr 
46.31 Engroshandel med frukt og grønnsaker, samt del av 10-39 (produksjon av skrellede grønnsaker og blandede salater)
46.32 Engroshandel med kjøtt og kjøttvarer 
46.33 Engroshandel med meierivarer, egg, matolje og -fett.
46.381 Engroshandel med fisk, skalldyr og bløtdyr
50.202 Innenriks sjøtransport med gods, men bare for så vidt gjelder drift av brønnbåter
52.10 Lagring, men bare for så vidt gjelder drift av kornsiloer, hvor virksomheten er begrenset til å omfatte produkter som ikke faller inn under EØS-avtalen, jf. avtalens artikkel 8
 
Blandet virksomhet - regnskapsmessig skille
Unntakene basert på virksomhetens næringsområde bygger på at det enkelte foretak skal betraktes som én enhet. Det er imidlertid gjort unntak for foretak som har blandet virksomhet, når det er et klart regnskapsmessig skille mellom de ulike typene virksomhet.
I kravet om regnskapsmessig skille ligger at det skal være mulig å kontrollere hvor stor del av foretakets lønnskostnader mv. som knytter seg til de ulike typer virksomhet.
 
Produksjon av visse stålprodukter og skipsbygging
Driver et foretak både virksomhet omfattet av § 4 første ledd (næringer som må betale avgift etter høyeste sats) og virksomhet innenfor en ordinær næring, er hovedregelen at de strengeste reglene må følges for hele foretakets virksomhet. Det vil si at høyeste sats skal gjelde etter at ev. fribeløp er oppbrukt.

Har foretaket et klart regnskapsmessig skille mellom to typer næringer, kan redusert sats anvendes på lønnskostnader knyttet til den ordinære næringen, mens høyeste sats skal anvendes for lønnskostnadene knyttet til den delen av virksomheten som er omfattet av avgiftsvedtaket § 4 første ledd (etter beregning av fribeløp).
 
Landbruk og fiskeri mv.  
Driver et foretak virksomhet som både er omfattet av § 5 første ledd (landbruk og fiskeri mv.) og ordinær næring, skal i utgangspunktet de ordinære reglene benyttes for hele foretaket.

Unntak gjelder dersom foretaket oppfyller kravet til klart regnskapsmessig skille mellom de to typene virksomhet. I disse tilfellene vil foretaket kunne betale avgift med lav sats for de lønnskostnader som er knyttet til landbruks-/fiskeridelen og avgift med ordinære satser for øvrige lønnskostnader. Er det ikke et klart regnskapsmessig skille, skal det betales avgift med ordinære satser for samtlige lønnskostnader. Dette vil kun ha praktisk betydning i sone Ia og IVa, da det kun er i disse sonene at det er en differanse mellom satsene i de to næringsgruppene.
 
Veitransport
Det kan forekomme kombinasjoner bestående av veitransport som er omfattet av unntaket i § 3 annet strekpunkt tredje punktum annet punktum, og virksomhet omfattet av de ordinære reglene, for eksempel annen type transport. Spørsmålet blir hvordan fribeløpet skal beregnes i sone Ia. Løsningen må være at slike selskap kun får beregne ett fribeløp på kr 265 000, uansett om det er regnskapsmessig skille mellom de to ulike typer virksomhet
 
Svalbard
For inntekt som blir skattlagt etter svalbardskatteloven er avgiftssatsen 0 %. Dette følger av avgiftsvedtaket § 3 syvende strekpunkt. 

Foretak hjemmehørende på Svalbard er fritatt for arbeidsgiveravgift selv om personene som mottar lønnsutbetalingene ikke er skattepliktige til Svalbard, jf. avgiftsvedtaket § 3 syvende strekpunkt.

Lønnstrekk etter svalbardskatteloven skal innberettes i halvårlig terminer, jf. svalbardskatteloven § 5-2 femte ledd. Innberetning av arbeidsgiveravgift i henhold til forskrift 15.12.1997 nr. 1305 om skatt til Svalbard § 5 er imidlertid inntil videre gjort frivillig.
 
Hvilken avgiftssone skal legges til grunn?
Hvilken sone den enkelte kommune er plassert i følger av avgiftsvedtaket. Oversikt over soneinndelingen finnes på skatteetaten.no.

Hovedregel - virksomhetens lokalisering
Det er i utgangspunktet virksomhetens lokalisering som er avgjørende for hvilken sone som skal benyttes.

Avgiftsvedtaket § 1 annet ledd lyder slik:
”Et foretak som er arbeidsgiver anses å drive virksomhet i den kommunen hvor foretaket er registrert. En privatperson som er arbeidsgiver anses å drive virksomhet i den kommunen hvor vedkommende er bosatt i følge folkeregisteret.”

Det er altså satsen i sonen der arbeidsgiver driver sin virksomhet som skal legges til grunn for beregningen av arbeidsgiveravgift. Dette gjelder også i de tilfeller virksomheten drives i form av en registrert underenhet, jf. § 1 tredje ledd. Også foretak innen såkalt ambulerende virksomhet vil følge prinsippet om at man skal anvende satsen i sonen der virksomheten utøves jf. § 1 fjerde ledd. For sistnevnte type virksomhet vil imidlertid sonen hvor virksomheten utøves i noen tilfeller ikke være sammenfallende med sonen hvor virksomheten er registrert.

Det er beregningsenhetens registreringssted på utbetalingstidspunktet for lønn og lignende som er avgjørende. Unntak gjelder ved flytting i løpet av terminen.

For å sikre lokaliseringsreglenes notoritet og praktiserbarhet, er soneplasseringen av arbeidsgivers virksomhet knyttet opp mot registreringsreglene.

Den registrerte forretningsadressen i Enhetsregisteret er avgjørende for virksomhetens plassering.

Opplysningene i Enhetsregisteret kan imidlertid ikke alltid legges til grunn. Det kan tenkes at Enhetsregisteret av ulike grunner gir feilaktige opplysninger om virksomhetens plassering. Grunnen kan for eksempel være at en virksomhet har flyttet, uten at endringsmelding er sendt (eller at sendt melding ikke er registrert). I disse tilfellene skal arbeidsgiveren likevel benytte satsen for den sonen der foretaket skulle vært registrert. Dette gjelder likevel kun dersom riktig registrering ville medført høyere sats. Dersom riktig registrering ville medført lavere sats, er det opp til foretaket selv å sørge for at registrert adresse er korrekt.

Det må generelt kunne innfortolkes i avgiftsvedtaket § 1 annet ledd et krav om at registreringer i Enhetsregisteret samsvarer med de reelle forholdene med hensyn til hvor virksomheten drives. Dette innebærer et krav om at driften av virksomheten i rimelig utstrekning knytter seg til registrert forretningsadresse. Ved denne vurderingen er det naturlig å se hen til virksomhetens karakter når det tas stilling til hva det er naturlig å kreve til driften av virksomheten på registrert adresse. Som et minimum må man kunne henvende seg og komme i kontakt med foretaket på registrert adresse. Det må også kunne oppstilles som et minimumskrav at det foreligger et fast bemannet kontor på adressen med minst en ansatt. Hvor registrert forretningsadresse fremstår som et postkassekontor må man ved avgiftsberegningen se bort fra registrert forretningsadresse og legge til grunn avgiftssonen hvor virksomheten reelt anses å være drevet fra.
 
Underenheter
Et foretak kan bestå av flere virksomheter som er geografisk eller næringsmessig avgrenset, såkalte underenheter. I de tilfeller et foretak driver virksomhet i forskjellige geografiske områder (eller innen ulike næringer), skal hver enkelt virksomhet registreres som en enhet/underenhet i det aktuelle området, jf. enhetsregisterforskriften § 10. En betingelse for å kunne registrere en underenhet er at minst én person har fast arbeidsplass på adressen.

Avgiftsvedtaket § 1 tredje ledd lyder slik:
”Har foretaket registrerte underenheter, jf. forskrift 9. februar 1995 nr. 114 om registrering av juridiske personer m.m. i Enhetsregisteret § 10, anses hver underenhet som egen beregningsenhet for arbeidsgiveravgift.”

Den enkelte underenhet utgjør altså en egen beregningsenhet for arbeidsgiveravgift, og underenhetens lokalisering avgjør hvilken sats som skal anvendes. Det er satsen i sonen der underenheten er registrert som skal anvendes på lønnskostnadene knyttet til denne virksomheten. Det må klart fremgå av lønnsregnskapet at lønnsutgifter tilknyttet arbeid for underenheten tilordnes denne. Selv om hver underenhet er en egen beregningsenhet, skal innberetning og innbetaling av arbeidsgiveravgift gjøres samlet til én skatteoppkrever.

Etter enhetsregisterreglene gjelder det enkelte unntak fra plikten til å registrere underenheter, selv om det drives virksomhet på flere steder. Det er derfor gitt en særregel i avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd. Se nedenfor om unntaket for såkalt ambulerende virksomhet og arbeidsutleie.

Registrering av underenheter på ulike adresser har kun betydning for hvilken sats som skal betales, og ingen innvirkning på fribeløpet. En juridisk enhet har kun krav på ett fribeløp.

Har et foretak registreringspliktige underenheter som ikke er registrert med eget underorganisasjonsnummer i Enhetsregisteret, regnes enheten likevel som en egen beregningsenhet. Dersom en arbeidsgiver har unnlatt å registrere en underenhet, så skal en likevel anvende satsen som gjelder for den sonen der hvor underenheten er plassert. Dette gjelder imidlertid kun dersom underenheten ligger i en sone som medfører høyere avgift enn den sonen der virksomheten er registrert. Det samme gjelder dersom underenheten er registrert i Enhetsregisteret, men av ulike grunner er registrert med feil adresse.

Arbeidstakere kan være tilknyttet ulike registreringspliktige enheter i ulike soner innenfor et foretak. I slike tilfeller skal en anvende satsen som gjelder for den sonen der den aktuelle enheten er registrert, for ytelser tilknyttet den enkelte enhet. Er det vanskelig å avgjøre nøyaktig hvilke ytelser som knytter seg til hver enkelt enhet, må en gjøre en forholdsmessig beregning på bakgrunn av hvor stor del av arbeidstiden som tilbringes på hvert enkelt sted.
 
Flytting av virksomhet i løpet av året
Flytting av hovedenhet eller underenhet fra én sone til en annen sone i løpet av året får virkning fra og med påfølgende termin.

Avgiftsvedtaket § 1 femte ledd lyder slik:
”Flytter arbeidsgiveren eller underenheten fra en sone til en annen, legges satsen i tilflyttingssonen til grunn fra og med påfølgende avgiftstermin etter registrert flyttedato.”

Det skal ”uten ugrunnet opphold” sendes inn endringsmelding vedrørende flytting av enheten etter enhetsregisterloven § 15, jf. § 5 annet ledd bokstav b. Avgjørende er den flyttedatoen som er oppgitt i endringsmeldingen, så fremt meldt flyttedato innebærer realitet med hensyn til gjennomført flytting. Tilsvarende gjelder ikke for hvilken kommune som skal anses som innberetningskommune. Terminoppgaven skal sendes til samme skatteoppkrever hele trekkåret, selv om arbeidsgiver flytter til annen kommune i løpet av trekkåret, jf. skattebetalingsforskriften § 2-1-2. 
 
Unntak for ambulerende virksomhet og arbeidsutleie
Statistisk sentralbyrå (SSB) har gitt retningslinjer for registrering av virksomheter i Bedrifts- og foretaksregisteret. Retningslinjene får indirekte betydning for valg av sone i forbindelse med beregning av arbeidsgiveravgift. Det følger av disse retningslinjene at dersom et foretak driver virksomhet på lokalt atskilte steder, skal det registreres én bedrift på hvert sted, jf. også forskrift 09.02.1995 nr. 114 om registrering av juridiske personer m.m. i Enhetsregisteret (enhetsregisterforskriften) § 10.

Det er imidlertid i SSBs retningslinjer gjort flere unntak fra plikten til å registrere underenheter. Dette unntaket gjelder for såkalte ambulerende virksomheter, herunder bygg- og anleggsbransjen og transportbransjen. Arbeidsgiveravgiften følger i disse tilfellene som utgangpunkt satsen i sonen hvor hovedenheten er registrert, jf. hovedregelen i § 1 annet ledd. Dette unntaket fra registreringsplikt gjelder likevel ikke dersom slike foretak har opprettet et fast bemannet avdelingskontor e.l. på en annen geografisk beliggenhet, eller det drives virksomhet som faller under en annen næringskode enn virksomheten ved hovedenheten (lokal bransjeenhet). I disse tilfellene skal virksomheten likevel registreres som en underenhet, og satsen på registreringsstedet vil gjelde.

I en del tilfeller drives det imidlertid ambulerende virksomhet av en viss stabilitet og varighet innenfor en annen sone enn der hovedenheten er registrert, selv om det ikke er opprettet avdelingskontor der. Dersom registreringsreglene på grunn av virksomhetens art ikke gir påbud om registrering av underenhet i denne andre sonen, skal man på visse vilkår likevel benytte avgiftssatsen i sonen der arbeidet utføres.

Avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd lyder slik:
”Utføres hoveddelen av arbeidstakserens arbeid i en annen sone enn der virksomheten er registrert, og enhetsregisterreglene på grunn av virksomhetens art ikke påbyr at underenhet registreres i sonen hvor arbeidet utføres, benytte likevel satsen i sonen hvor arbeidet utføres på den del av lønnskostnadene som knytter seg til dette arbeidet. Det samme gjelder ved arbeidsutleie, dersom arbeidstakeren utfører hoveddelen av sitt arbeid i en annen sone enn i den sonen virksomheten er registrert. Med hoveddelen av arbeidet menes her mer enn halvparten av antall arbeidsdager arbeidstakeren har gjennomført for arbeidsgiveren i løpet av avgiftsterminen.”

Arbeidsgivere som omfattes av denne bestemmelsen skal anvende satsen i den sonen der hoveddelen av arbeidet utføres, men kun for den delen av arbeidet som faktisk utføres der. Tilknytningen til registrert forretningsadresse brytes i disse tilfellene.
 
Utleie av arbeidskraft
Fra og med inntektsåret 2010 er utleie av arbeidskraft også omfattet av unntaket som gjelder for ambulerende virksomheter, jf. avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd annet punktum. På tilsvarende måte som for ambulerende virksomheter er som utgangspunkt virksomhetens registrerte adresse avgjørende for soneplassering, jf. avgiftsvedtaket § 1 annet og tredje ledd. Men dersom arbeidstakeren utfører hoveddelen av sitt arbeid i en annen sone enn der virksomheten er registrert, så gjelder unntaksbestemmelsen i avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd første punktum tilsvarende.

Bestemmelsen i avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd annet punktum er generell slik at den vil omfatte alle former for arbeidsutleie og ikke bare virksomheter som har til formål/hensikt å drive med arbeidsutleie.

Endringen i avgiftsvedtaket for 2010 for arbeidsutleie er gjort på grunnlag av erfaringer som viser behov for å forhindre uønsket tilpasninger til lokaliseringskriteriet for arbeidsutleie .

Eksempel
Selskap A som er registrert i Oslo leier ut arbeidskraft til bygg- og anleggsbransjen, blant annet til et entreprenørselskap registrert i Finnmark. Arbeidsoppdraget varer i ca. ett år og utføres i sin helhet i Finnmark.

Her skal selskap A benytte satsen som gjelder for sone V, altså 0 %, for de arbeidstakerne som utfører oppdrag i sone V.

Eksempel
Selskap A er registrert i Finnmark og driver med arbeidsutleie. Selskapet leier ut arbeidskraft til helseforetak i Tromsø og Oslo på langtidskontrakter. Dette innebærer at de utleide arbeidstakerne utfører hoveddelen av sitt arbeid i henholdsvis Tromsø og Oslo.

Ved avgiftsberegningen skal selskap A benytte satsen på 7,9 %, som er satsen som gjelder for Tromsø, for de lønnskostnadene som knytter seg til de utleide arbeidstakerne som arbeider i Tromsø. Tilsvarende skal selskapet benytte satsen på 14,1 %, som er satsen som gjelder for Oslo, for de lønnskostnadene som knytter seg til de utleide arbeidstakerne i Oslo. Dette gjelder selv om selskap A er registrert i avgiftsone V.

Hoveddelen av arbeidet
Med hoveddelen av arbeidet menes mer enn halvparten av antall arbeidsdager arbeidstakeren har gjennomført for arbeidsgiveren i løpet av avgiftsterminen. Hver avgiftstermin skal vurderes for seg. Det er anledning til å benytte hoveddelen av arbeidstimer i stedet for arbeidsdager i relasjon til dette kravet. Det forutsettes i så fall at arbeidsgiver er konsekvent mht. til å beregne etter timer i stedet for dager, og at lønnsregnskapet kan produsere timelister.

Dersom arbeidstakeren utfører arbeid i flere ulike soner utenfor sonen for registreringsstedet, og man ikke kan si at hoveddelen av arbeidet i én termin er utført i noen av enkeltsonene, vil det være satsen i sonen hvor virksomheten er registrert som skal benyttes. Det vil si at man i disse tilfellene faller tilbake på hovedregelen i § 1 annet ledd. Det er ikke nok at arbeidet som utføres utenfor registreringsstedet til sammen utgjør hoveddelen av arbeidstakerens arbeid, dersom kravet ikke er oppfylt innenfor én enkeltsone.

Kommer avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd til anvendelse, må arbeidsgiveren i ettertid kunne dokumentere om, og eventuelt i hvilken utstrekning, arbeidstakere har utført arbeid i en annen sone enn der virksomheten er registrert. En slik plikt må kunne sies å følge av lov 19.11.2004 nr. 73 om bokføring (bokføringsloven). Se blant annet lovens §§ 5 annet ledd nr. 2, § 7 og § 10 annet ledd. For arbeidsgivere som ikke har bokføringsplikt følger en tilsvarende dokumentasjonsplikt av skattebetalingsforskriften § 5-11-2 niende ledd.

Eksempel
Arbeidstaker A jobber i ambulerende virksomhet og arbeidet for en bestemt arbeidsgiver fordeler seg slik for en bestemt termin:

51 % i sone III
49 % i sone V (virksomhetens registreringskommune)

Her skal avgift beregnes etter satsen for sone III, altså 6,4 %, for lønnskostnadene tilknyttet arbeidet som er utført her. For resten av lønnskostnadene skal en benytte satsen som gjelder for sone V, altså 0 %.

Eksempel 
Arbeidstaker B jobber i ambulerende virksomhet og arbeidet for en bestemt arbeidsgiver fordeler seg slik for en bestemt termin:

51 % i sone III
24 % i sone IV
25 % i sone V (virksomhetens registreringskommune)

Her jobber arbeidstakeren over 50 % i sone III. Det skal således betales avgift etter satsen som gjelder for sone III for lønnskostnadene tilknyttet arbeidet som er utført her. For resten av lønnskostnadene skal en benytte satsen som gjelder for sone V, altså 0 %. Dette til tross for at deler av arbeidet er utført i sone IV.

Eksempel 
Arbeidstaker C jobber i ambulerende virksomhet og arbeidet for en bestemt arbeidsgiver fordeler seg slik for en bestemt termin:

49 % i sone III
26 % i sone IV
25 % i sone V (virksomhetens registreringskommune)

Her jobber ikke arbeidstakeren 50 % eller mer i noen sone, og en skal derfor benytte satsen som gjelder for sone V, altså 0 %, for hele terminen.

Det har ingen betydning om arbeid utføres på ulike steder innenfor ”den andre sonen”, så lenge hoveddelen av arbeidet utføres innenfor den aktuelle sonen i henhold til § 1 fjerde ledd. 

Sykepenger og ambulerende virksomhet 
Ved vurdering av hvorvidt hoveddelen av arbeidet til en ansatt er utført i en annen sone enn der virksomheten er registrert skal en se bort fra sykedagene ved fordelingen av arbeidsdagene i terminen. Denne fremgangsmåten innebærer at et tilfeldig antall sykedager ikke påvirker valg av avgiftssone for de arbeidsdagene arbeidstakerne faktisk har vært på jobb.

I de tilfellene 50 %-regelen i § 1 fjerde ledd medfører at lønnskostnadene fordeles på en annen sone enn registreringssonen, skal en imidlertid ved beregningen av arbeidsgiveravgiften på de lønnskostnadene som knytter seg til sykedagene benytte avgiftssatsen i registreringssonen.

Naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser ved ambulerende virksomhet
Når lønn gis i form av naturalytelser og utgiftsgodtgjørelse må en som utgangspunkt følge samme regel som for øvrige avgiftspliktige ytelser. Dvs. at man følger ordlyden i avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd; "benyttes likevel satsen i sonen hvor arbeidet utførespå den del av lønnskostnadene som knytter seg til dette arbeidet". Dette innebærer at der naturalytelser eller utgiftsgodtgjørelser knytter seg til arbeid som arbeidstakeren har utført i en annen sone enn sonen hvor virksomheten er registrert og dette arbeidet utgjør hoveddelen av den ansattes arbeid denne terminen, så legges denne sonen til grunn for avgiftsberegningen også på disse lønnsgodtgjørelsene. Dersom naturalytelsene eller utgiftsgodtgjørelsene ikke kan relateres til arbeid utført i en konkret sone, må det foretas en forholdsmessig fordeling i henhold til den fordelingsnøkkelen som gjelder for lønnskostnadene for øvrig for den aktuelle terminen.
Etterutbetalinger og feriepenger
Etterutbetalinger skal fordeles på samme måte som ordinære lønnsutbetalinger. Arbeidstakerens lønnskostnader omfatter også feriepenger jf. skatteloven § 5-10 bokstav a. I utgangspunktet skal feriepenger fordeles på samme måte som ordinær lønn ble fordelt på ulike soner i opptjeningsåret. Om en slik fordeling medfører administrative problemer for arbeidsgiveren kan det gis adgang til å beregne arbeidsgiveravgift etter satsen i registreringskommunen. Det er imidlertid en forutsetning at arbeidsgiveren er konsekvent med hensyn til hvilken løsning som velges da det ikke er tillatt med en kombinasjon av de to løsningene.

Flere arbeidsforhold
Selv om vurderingen i avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd er knyttet til hver enkelt termin, må en likevel vurdere hvert enkelt arbeidsforhold for seg. Nærmere bestemt vil det være tilstrekkelig om kravet ”hoveddelen” av arbeidet i avgiftsvedtaket § 1 fjerde ledd er oppfylt overfor én arbeidsgiver for den bestemte terminen.

Arbeidsoppdrag i utlandet
Foretak som faller inn under unntaket for ambulerende virksomhet i § 1 fjerde ledd, og som har arbeidstakere på oppdrag i utlandet, skal beregne avgift med sats på 14,1 % for den delen av arbeidet som utføres utenfor Norge, dersom denne delen av arbeidet for den enkelte ansatte utgjør mer enn 50 % av hans totale arbeid den aktuelle terminen. Se også SKD-melding nr. 2/10 under punkt 13.7.

Eksempel
Et foretak driver med sjøtransport og er således omfattet av unntaket for ambulerende virksomhet i § 1 fjerde ledd. Flere av de ansatte utfører mer enn halvparten av arbeidet i en bestemt termin utenfor norsk sjøterritorium.

Her skal en benytte en sats på 14,1 % for den delen av arbeidet som utføres utenfor Norge, siden denne delen av arbeidet for den enkelte ansatte utgjør mer enn 50 % av hans totale arbeid denne terminen. 
Opprettet: 19.11.2010 14:09

Halden kommune - Postboks 150, 1751 Halden - Storgata 8, 1771 Halden - Telefon 69 17 45 00 - Telefax 69 18 00 58
Org. nr.: 959159092  Ansvarlig redaktør: Karine Engebretsen -
postmottak@halden.kommune.no

Vihar